Ingen dager er like. Det tenker jeg ofte på. Og at tiden egentlig ikke eksisterer før den har passert. Jeg forsøker å notere min egen tid ned så det blir en mening med det hele.
Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.
For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;
Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.
Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.
Before such a sunset, the daylight pales of shame
Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos. I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;
Legg ut på tur i plaskregnet, uten hverken paraply eller regntøy, blås i at mascaraen renner. Stikk innom et sted du av en eller annen grunn aldri stikker innom til tross for/ fordi du bor rett rundt hjørnet, for eksempel Vigelandsmuseet. Kanskje vil du oppdage at det foregår fine ting der du ikke visste om, for eksempel en sommerkonsert i museets borggård. Stå der og drypp og kjenn hvordan du fylles av for eksempel Fauré og Waxman, og tenk på alle de andre gangene i livet du har kjent på akkurat denne følelsen, for eksempel av et boblehjerte som nesten bobler over av det hele. Gå ut igjen i plaskregnet, med hevet hode, lange, dansende steg, la mascaraen renne, smil til alle, og om du tør - le høyt. Og tenk at slik kan også livet være; så utrolig, vidunderlig og regnvått.
Hvis øyeblikk blir vakrere enn dette, ønsker jeg å begraves i det.
Om øyeblikk kan bli bedre enn dette, ønsker jeg å begraves i det. Akkurat det tenkte jeg, sittende bak på en skranglende motorsykkel, det var noe som brant på leggen, det gikk fort og veien slynget seg nedover som om den hadde et eget liv. Men jeg var ikke redd. Jeg bare fløt med i de krappe svingene. Spilte Satie i hodet og tenkte på havet og kjærligheten. Og at personen du elsker er 72,8% vann. Jeg holdt øynene lukket og armene rundt livet hans. Stakk nesen inn i den myke t-skjorten. Det luktet hud, salt hav og oregano.
Mesteparten av livet vårt består av en serie bilder. De glir forbi som byer langs en motorvei. Men av og til stopper tiden opp. Og vi vet at dette er mer enn et forbipasserende bilde. Vi vet at alt ved nettopp dette øyeblikket vil være med oss for alltid
Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.
For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;
Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.
Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.
Before such a sunset, the daylight pales of shame
Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos. I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;
Jeg fant en gammel INXS-video hos PMS (tusen takk, georgeous), og kom plutselig til å huske min all time favorite-låt som jeg fikk lyst å dele. INXS er for vakkert til å glemmes.
Når jeg hører denne blir jeg voksvarm i boblehjertet mitt, jeg lukker øynene og sitter plutselig splitter naken på Papagayo-stranden mens Atlanterhavet skyller inn over nakne føtter, og kjenner varmen av solen, fra vennene mine, fra minnene herfra til evigheten og verden rundt, og tenker at om jeg åpner øynene nå står Ekko der med glitter i øynene og ler mot meg, og aldri skal noe noensinne komme til å røre sjela mi som akkurat denne dagen, denne sangen, dette minnet. All is well.
Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser. Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.
Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.
Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.
Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.
Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.
Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.
Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.
Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?
Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)
Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.
Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!
Kunne ha fortalt om dager på kaikanten om balansegangen der om solskinnsdypet som snor seg og aldri snakker i gåter men løser dem -Falkeid-
Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.
Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ. Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.
Akkurat det syntes jeg var kjempekjipt. Det gjentok seg selv inne i hodet mitt i rytmisk takt: "Hvorfor har ikke jeg klina før. Alle andre har gjort det, men jeg lissom, har ikke klina"
Det var en sensommerkveld som var akkurat så kald at det nuppet seg på armene fordi du ikke ville ta på genser. Tok du genseren på, hadde sommeren tapt.
Jeg var 13 og satt på et svaberg sammen med Tobbe. Ytterst på den nøgne ø Orust i den Göteborgske skjærgården. Det nuppet seg på armene og jeg hadde aldri klina før. Det føltes ganske forsmedelig.
I hele mitt liv har jeg kunnet ta en ting jeg ikke har gjort før, observere andre, og gjennomføre det som bare den. Hvis jeg går inn for det, altså. (Da jeg ble født, kikket jeg meg sikkert rundt og tenkte; Å, livet ja. Dette fikser jeg". Det skulle vise seg at jeg ikke fikset det så lett, men det er en annen - eller mange andre historier) Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør slikt, men det er liksom min greie. Det er nok mer for å føle gleden ved å mestre enn for å imponere folk. Akkurat det med klining er jo litt vanskelig å observere. Du går ikke bort til noen som kliner og ber om å få se hva de gjør med tungene sine, liksom.
Jeg satt taus ved siden av Tobbe som røykte rød Prince og stirret tankefull utover havet. Han sa ting innimellom også, jeg kan bare ikke huske hva han snakket om. Han hadde korngult hår, nøttebrun hud og et arr over øyebrynet, men jeg husker ikke stemmen hans eller hva han sa. Jeg var bare opptatt at han var klinbar.
Jeg hadde planlagt det ganske lenge, - at jeg skulle kline på leirskolen. Så da bussen svingte inn mot leirskoleområdet speidet jeg spent over den andre klassen vi skulle være der sammen med. De sto urolige og ventet. Fniste litt og dultet borti hverandre. Jeg satt bakerst i bussen med Svenne og Pim som var dritings fordi de hadde smugkjøpt øl ved forrige busstopp. Det skulle vise seg senere at det var lättöl, men thats beside the point. Min misjon var å spotte mulige klinekandidater.
Tobbe utmerket seg umiddelbart. Han sto foran de andre, staut og stolt, med direkte blikk mot bussen. Det var han som var sjefen, ikke sant. En sånn type du bør kline med når du ikke har klina før. Ingen vits å kløne rundt med amatører i evigheter når du kan gå rett til sjefen over klinings. Allerede som 13-åring var jeg veldig intuitiv.
Egentlig var ikke Tobbe kjekkest. Han var røff i kantene og kul med hullete jeans og skinnremmer rundt håndleddet. Den peneste, som senere skulle vise seg å hete Clas, sto litt i bakgrunnen med en sånn mystisk aura rundt seg; - fjernt blikk. Han var høy, atletisk og hadde lyseblå Catalinajakke. Han var vakker, men jeg valgte allikevel å fokusere på Tobbe. Skjønnhet er skrekk. Vi vil fortæres av den, gjemme oss i ilden som omgir den. Men noen ganger trumfer coolness skjønnhet. Det er greit for meg.
Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg har for meg at det ikke tok lange tiden frem til jeg satt på svaberget med Tobbe og nuppet på armene og tenkte det var kjipt at jeg ikke hadde klina før. Det tok sikkert ikke så lang tid før Tobbe prøvde å kysse meg heller. Det var kjemperart! Litt deilig, men allermest litt ekkelt. Jeg hadde ikke forventet at tungen hans skulle kjennes så myk og glatt og nesten litt veik. Jeg åpnet øynene mens jeg klina og så rett inn i den korngule luggen og arret over øyebrynet og kjente at det var helt feil. Det var ikke Tobbe jeg skulle kline med, ikke egentlig.
Jeg hørte lydene av latter fra allrommet oppi hellinga. Tenkte at Clas satt der inne i et hjørne for seg selv og var fjern i blikket og usigelig vakker. Så jeg rev meg løs og løp. Løp oppover mot trädgården, mot allhuset, og jeg var hoppende glad. Jeg hadde klina! Jeg var dronningen av klinings, og jeg ville gå inn i allrommet, inn i det innerste hjørnet, inn i blikkfanget til Clas.
Hva kan jeg si? Jeg var 13 og totalt blottet for moral. Jeg hadde oppdaget klining! Jeg har virkelig ingenting å si til mitt forsvar.
Jeg elsker denne lodne byen Den er skrukkete som en detektivroman og larmete og halvfeit og sotete Øyelokk skjermer det harde krasse svarte blikket -Frank O'Hara-
Da jeg stod der, midt i Hells' Kitchen, en røykfrosttung morgen i mars, og kikket opp på de svimlende byggene, mens verden fór forbi, subwayens brøl trengte seg opp gjennom fortausgitterne og endeløse rekker med yellowcabs tutet seg gjennom de overfylte gatene flerfoldige ganger hurtigere og mer støyende enn normalen. Akkurat da, i det øyeblikket, følte jeg for aller første gang i livet et snev av harmoni og sinnsro. Underlig nok.
Jeg ble født med støy på linja. Det arter seg litt som å ha radioen stilt inn mellom to frekvenser. Stort sett meningsløs larm, men innimellom kommer det klare signaler fra den ene eller andre siden. Litt sånn er livet på Manhattan også. Instinktivt kjente jeg symbiosen det jeg steg ut av den gule drosja foran det 32 etasjers høye bygget som skulle være hjemme det neste året.
Alle tidligere forsøk - all leting etter store, tause rom som kunne gi støyen plass nok til å forsvinne fra mitt eget hode, var fånyttes. Først der, klemt inn i 52nd Street, mellom Broadway og 5th Avenue, stilnet hodet mitt. Støyen på linja fløt ut med Manhattans puls og svevde opp i glipen med blå himmel mellom de svimle husene.
Jeg stod på et skittent og lappete fortau, midt i helvetes kjøkken, omringet av en nesten utenomjordisk puls. Og følte meg fri. Lettet. Hjemme. Harmonisk. Who would have known.
Jeg lengter alltid et annet sted. Ofte i geografisk forstand, men allerhelst i mentalt. Bare at de to tingene henger litt sammen. Problemet er naturligvis at jeg ikke klarer å bevege meg så veldig i fysisk forstand for tiden. Jeg må fake. Hvis ikke det var slik, hadde jeg forlengst ligget på en flytemadrass i Middelhavet og sett på rare skyformasjoner på en ellers blå himmel. Det er sånn jeg tenker meg Katharsis: Middelhavet, himmelen og flytemadrass. Og en bøtte Metaxa. Muligens en sigarill. Og noen å kline med.
Noen vil kanskje lure på om det ikke blir litt kjedelig i lengden. Jeg tror ikke det, jeg kan ligge veldig lenge på en flytemadrass og bare se på havet og tenke uferdige tanker uten å kjede meg. Jeg har mange tanker jeg skulle ha tenkt, og havet kan jeg aldri se meg mett på.
Alle de fine tingene jeg husker inneholder hav (de dumme tingene har gjerne tak over seg). For eksempel husker jeg veldig godt en kjøretur langs kystlinjen i Montenegro og Kroatia, den gangen det var Jugoslavia det hele. Jeg har aldri vært spesielt glad i å kjøre bil, men den turen satt jeg bare og stirret hele veien. Det var ikke det at det skjedde noe særlig, det var det alt var så vanvittig vakkert. Kjøreturen må ha tatt mange timer hele veien til Porec, men jeg husker den som et lysblink som allikevel omfattet en rekke gnistrende perler av øyeblikk.
Jeg husker Akvariebukten ved Tyrkias nordkyst, det aller blåeste havet utenfor Tsamandou på Samos da jeg var så forelsket at solen, havet, himmelen og mannen gikk i ett og jeg hadde en nesten smertende følelse av synergi med universet. (Ja, jeg vet det høres cheesy, men det finnes ikke andre måter å beskrive de ultimate lykkelige øyeblikkene uten å ty til banaliteter) Solnedgangen i Oia, solopphangen på Hydra, solen når som helst og med utsikt først til vinmarker som bølger nedover og fortsetter med Middelhav i Toscana.
Jeg husker også hver gang vi rundet høyden ved San Augustin og sandynene bredde seg uendelig foran oss, eller brenningene som slo mot vulkanklippene i Aguave. Og stredet mellom Lanzarote og La Graciosa der delfiner og tunfisk gjerne tok følge over. Dette var i grunnen et pussig sted. (Man tenker gjerne på kanariøyene som "Syden", med hotellklynger og grisefester og Norskebarer, men for meg som mer eller mindre har oppvokst der innehar øyene så mye mer. Det er fantastisk natur, historier om de mystiske guanchene, den spesielle dialekten - for ikke å snakke om plystrespråket på El Hierro. Så trist med all magien vi mennesker klarer å ødelegge.)
Men altså; La Graciosa. Vi pleide å reise ut til Arrieta tidlig på morgenen. Der fikk vi haik med fiskerne som skulle hjemover. La Graciosa er en bitteliten øy nord for Lanzarote. Det er (var) bare 160 innbyggere på den og turen over tok snaue 20 minutter. Der var overhodet ingenting å foreta seg, annet enn å slumre litt i en solvegg eller innta en cafecito på noe som vel snarere kunne betegnes som en utvidet dagligstue enn en bar. Allikevel... Man kunne tenke en del tanker der. Atlanterhav og magiske klipper ute i horisonten; Allegranza, Roque del Este og Montaña Clara. Det var noe uvirkelig over det. Og rett over stredet, som et slags paralellt univers, turistmaskinen Lanzarote.
Jeg husker seilturer, mentale reiser, vennskap, havutsikt og lange, late dager på flytemadrasser. Da det var nok å bare være til og være et velfungerende hjul i det store universelle urverket.
Ikke så rent lite i grunnen. Når jeg tenker på det blir hjertet mitt så stort at det nesten er til å leve med.
Qué es la memoria sino el idioma de los sentimientos
Jeg vet ikke hvor han fikk det fra, men han hadde denne enestående evnen til å gjøre den mest trivielle ting til noe magisk. En nådegave. Kanskje var den bare hans. Han lagde små skatter av den og strødde raust ut over de som betydde noe for ham.
Han kalte fregnene mine for solkyss. Så kunne møkkajentene stå der med lange neser som ikke var kysset av solen, mens jeg hoppet glad ved siden av verdens fineste mann og var solkysset ovenikjøpet. Jeg husker fremdeles hvordan den store, brune neven favnet om min lille, og at solen lagde glitrende diamanter i de leende øynene hans.
Når satt du sist på en trapp og bare var til? Jeg kom nemlig til å tenke på det her i sted mellom masse flufflaff at akkurat nå skulle jeg fryktelig gjerne vært i stand til å bare sitte på en trapp og eksistere.
Du tenker kanskje at det må være enklest i verden, men det er ikke det. Man trenger likevekt. Å bare sitte på en trapp er noe av det vanskeligste som finnes. Ikke handlingen per se, men å få skikkelig til. Det er for mye støy. For mange blomster som skal luktes på, ting som må gjøres, tanker som må tenkes ferdig. Før man altså kan sitte på en trapp og bare være til.
Men jeg har veldig lyst til det. Sitte musestille uten en bekymring i verden mens pusten flyter fritt. Kanskje med en jeg kan være stille sammen med. Kanskje spise is. Sånn med ekte fløte og vanilje og tykt, mørkt sjokoladetrekk.
Jeg har ikke tilbrakt så mye tid på en trapp i grunnen. Sist gang jeg kan huske var i en liten landsby på Samos, Manolates. Jeg hadde putret opp dit på den skrantne Vespaen min, Harry Davidsen, etter en lang, varm dag i Kokkari.
Manolates er en sånn liten doven landsby som klamrer seg til en skråning, omgitt av sypresser og olivenlunder. Uansett hvor hett det blir på Samos, er det alltid svalt oppe i Nattergaldalen.
Jeg parkerte HD ved torget og slentret opp til en gammel kone som satt på en trapp og skrelte poteter. Vi nikket og smilte til hverandre. Hun gikk inn på kjøkkenet, hentet et glass vann og en ekstra kniv, og så ble vi sittende i taushet og smile til hverandre. Jeg tror hun visste hvem jeg var.
Livet på Samos er litt underlig for en som ikke skjønner språket så godt. Jeg bodde der ganske lenge, og mange visste hvem jeg var og hva jeg gjorde der (ikke stort), men jeg visste svært lite om noen som helst. De fastboende delte hemmeligheter som jeg ikke kunne få innblikk i. Jeg tror det var derfor jeg likte dem så godt. De var alltid vennlige og imøtekommende, så det er vanskelig å vite om de kjente meg eller bare rett og slett møtte alle fremmede med åpne blikk og smil.
Vi satt på den trappen ganske lenge, den sortkledde konen og jeg. Og gjorde ingenting etter potetene var skrelt. Det var et av disse øyeblikkene som ikke trenger kamera. Jeg har bildet klistret opp i hjerte og hode. Så jeg vet hvordan det gjøres ved neste anledning.
Har du noen gang hatt en drøm så virkelig at du trodde den var sann? Hva ville du gjort om det du trodde var sant ikke var det - og det du ikke trodde var sant var det? Ville du leve deg inn i drømmen og lete etter en perfekt virkelighet? Noen ganger er den eneste måten å våkne på å konfrontere det som ligger gjemt i ens sjel. Du kan bare håpe i de mørke stundene at du ikke er alene.
Det er mennesker som bringer lys til meg. På de underligste og vidunderligste vis. Mennesker som helt naturlig og uanfektet deler raust av sin varme og kjærlighet. I'm blessed.
Kjærligheten er bestandig og allstedsværende. Er ikke det fint å tenke på? Og at mennesket er som havet, vi farges av himmelen. Nå for tiden er himmelen veldig blå. Jeg liker blått. Blått er himmelens, frihetens, ekspansasjonens og uendelighetens farge. Blått hjelper deg å overkomme de begrensninger du bærer inne i deg; til å strekke deg mot høyere mål. Jeg har alltid tenkt på blått som den mellommenneskelige kjærlighetens farge.
Kjærligheten er det eneste sanne og tilfredsstillende svar på menneskelivets problemer, skrev Erich Fromm i boken The Art of Loving. Han mente at å bli elsket - ikke å elske, er folk flests oppfatning av hva kjærlighet er.
Jeg er litt usikker på om jeg er enig i den påstanden. Eller om jeg kan kan relatere til den. Men jeg er veldig enig med at kjærligheten er det eneste sanne svar på menneskenes problemer.
I dag er jeg hippie. I dag skulle jeg allerhelst stått på toppen av ett eller annet; - en bro, en klippe, et tårn - og ropt ut til verden: Spre din kjærlighet!
Og til alle dere som bringer lys: Peace&Love&Thanx a million:-)
Det vakreste jeg vet med livet er folk som funker og funkler og som formidler dette slik at det faller strimer av lys inn i de mørkeste kroker. Individer som - til tross for alt det kyniske, skitne og besudlede - evner å bevare ektheten, renheten og håpet. Noen gjør det ved sin blotte tilstedeværelse. Ved sine historiefortellinger og betraktninger, det være seg gjennom skriverier, musikk, malerier, fotografier eller film.
Forleden så jeg Il Postino for n'te gang. Jeg pleier å gjøre det når jeg trenger å børste av meg veistøvet. Det er noe ved den filmen som tydeliggjør renheten og ektheten. Kjærligheten og lidenskapen. Himmelen og havet. Alt det som gir meg eksistensgrunnlag og håp.
Øyfolkets - spesielt Marios naivitet - representerer det rene og ekte. Hans nysgjerrighet er rørende vakker i sin uskyld. Men det er også tydelig hvor skjør denne ektheten er. Hvor lite påvirkning som skal til utenfra for å svekke den, skitne den til. I filmen er dette bl.a.representert ved en kynisk politiker og arbeiderne han frakter til øya for å utbedre vannforskyningen, men også ved noe som i utgangspunktet er vakkert, nemlig vennskapet mellom poeten Neruda og postmannen Mario. Deres iboende vilje til å bevare skjønnheten. Poesien og metaforene. Selvinnsikten og kunnskapen. Som fører til kjærlighet og vennskap, men også til sorg og savn - og død.
Er det mulig å bevare renheten og ektheten der verden trenger seg på? Finnes det en måte å unngå å rive opp huden, skitne seg til, ødelegge klærne gjennom det krattet vi kaller livet - la være å dø litt for hver gang verden går i stå? Finnes det en klar fjellbekk der man kan skylles ren?
Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.
Gjennom ordene. Kanskje er det der katharsis skjer. Som i filmen; - gjennom poesien og metaforene.
Årene mellom da og nå er forsvunnet. Jeg er tilbake på et annet sted, i en annen tid. Ved Middelhavets turkisblå kyst. Tilbake til en natt da det tunge mørket holdt meg og omgivelsene fanget i sitt mørkeblå drømmeteppe.
Huset jeg bodde i tilhørte en gammel enke. Vi snakket ikke samme språk, men forstod hverandre som sjelesøstre. Vi var begge fyllt av savn. Fru Çakim kunne sitte og stirre utover horisonten som om hun ventet på noen. Eller som om hun ventet at ungdommen, livet og kjærligheten skulle vende tilbake til henne. Tålmodig og i timesvis holdt hun havets ende fanget i det mørke blikket. Jeg forstod hennes lengsel som hun forstod min.
Det lille blå værelset mitt hadde en balkong med utsikt mot havnen og havgapet. Luften var alltid fyllt med dufter av mimosa og salt sjø. Noen ganger sendte innlandsbrisen disse duftene inn i rommet mitt. Fyllte sjelen, hjertet og drømmene mine med løfter om en bedre, fredeligere verden.
Denne natten satt jeg naken på de kjølige keramikkflisene, stirret utover havet og lot meg flyte med. Jeg sugde inn lyder og lukter som ga meg nytt liv. Dette var min skitne sjels katharsis.
Jeg satt sånn lenge og bare var til.
Plutselig merket jeg de første tegnene på dagens ankomst. Fuglene sang solen frem. Det ble et glitrende liv i den før så rolige havoverflaten. Blikket mitt fulgte de glitrende edelstene opp mot olivenåsen. Der, over Akvariebukten dukket solen opp, flere tusen ganger større og mektigere enn jorden selv. Den farget alt flammende rødt med sin voldsomme kraft. Husene, trærne, havet. Kaotiske penselstrøk drev dagen frem.
Som solen steg over åsen, ble klarere og mer intens, forstod jeg viktigheten av det jeg så. Der, på himmelen over havet, ble alle levende skapningers energi gjenspeilet. Der ble all lidenskap og magi stilt til skue så jeg måtte erkjenne den. Universets krefter og mysterier vil til evig tid overmanne menneskeheten. Vil alltid være mektigere enn noe annet, bestemme tid for liv og død, seier og tap, kjærlighet og hat, krig og fred.
Jeg var bare en brikke i det store spillet, og jeg måtte alltid huske å leve her og nå som det ikke fantes en morgendag.
Han sier han er lei av det hele. At han ikke tror på noe lengre. At han har mistet evnen til å elske. Han er så inn til beinet trøtt. Been there, done that. Kanskje er det ikke mer han har lyst til å se eller gjøre. Han er sliten i øynene av alle visjoner. Sliten i kroppen av all dansingen. Sliten i hjertet av alle brutte illusjoner.
På bildet øverst i hjørnet av MSN-vinduet kan jeg ane hvordan livet har fart med ham. Tatoveringen på høyre arm har falmet. En delfin, en havfrue og bølger. Et fint nett av rynker rundt de fremdeles gnistrende øynene (kanskje er det bare lyssettingen) og en dyp nyve mellom dem. Skjeggstubbene er spettet av hvitt. Og han er så uendelig trøtt. Lenge før fylte 40 er han utlevd. Sånn kan det gå når man lever for mye på for kort tid.
Den gangen for lenge siden trodde vi at ungdomstiden skulle vare evig. Det føltes sånn i det minste. Vi var uovervinnelige. Verden for våre føtter. Drømmere, helter, compadres.
Catching the spirits of new destinations. Travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Lets try to find them. Together.
Det er mange år og utallige kilometer optiske kabler mellom oss, allikevel kan jeg føle smerten hans. En gang kjente jeg ham bedre enn meg selv. En gang var hans glede min og min hans. Det er en livstid siden.
(Det jeg nå forteller vil sannsynligvis få den mest banale kiosk-roman til å virke som en hverdagshistorie. Det er litt flaut. Bær over med meg. Jeg vet ingen annen måte å fortelle det på)
Vi hadde såvidt truffet hverandre, vilt og hemningsløst. Jeg skulle videre til New York. Han til Mallorca. Året etter skulle vi jobbe sammen i Tyrkia.
Jeg kom til Bodrum en uke før ham. De andre skandinaviske guidene var allerede på plass og hadde blitt kjent. En uke var normalt den tiden det tok å bli kjent med sin nye "familie". Når omgangskretsen skifter så ofte og brått, er det best å utnytte tiden. De tok mot meg med åpne armer, men jeg var ikke så veldig gira på å sosialisere. Året i NY hadde vært ganske slitsomt, og jeg ville hvile før sesongen startet. Andre kvelden i Bodrum ga de seg ikke. Peter, Idil og Soile var på meg hele dagen. Jeg måtte bli med til den kule baren de hadde funnet nede ved marinaen. Jeg ble motvillig med. Kanskje ville ventetiden virke kortere.
Baren var kul, ingen tvil om det. Man gikk inn fra et smug som var overhengt med villvin, forbi en lang bardisk og ut på baksiden der det var en flott platting ut mot havet. Bølgene slo mot rullestener nedenfor terrassen. Opp til venstre lyste det mykt og mystisk fra middelalderborgen, ut i horisonten kunne man skimte Kos.
De andre hadde rukket å bli kjent med en drøss av stamgjestene, og introduserte meg. Jeg ble mottatt med omfavnelser og latter. Sånn var det den tiden. Sterke bånd ble knyttet i en fei. Alle var vid åpne og inkluderende. Slikt endrer seg når man blir voksen. Hvorfor gjør det dét? Anyway. DJ'en spilte listepop på full guffe. Året var 1989. Det var Milli Vanilli, New Kids on the Block, Eurytmics, Fine Young Cannibals, Bon Jovi og Roxette. Vi drakk oss beautifulle på raki (yak, forresten) og danset løs som man bare gjorde på 80-tallet.
Vi holdt det gående en stund. De andre var litt stressa og fløy stadig ut mot utgangsdøren, snakket med DJ'en, med bartenderen, smilte til meg, hvisket seg imellom. Utover kvelden ble den støyende musikken skrudd ned, lysene dempet. Sam Browns Stop ebbet ut. Fra høytalerne sev Etta James' At last. Peter, Idil og Soile så spent på meg og vendte seg mot baren. Og der sto han. Rank, mørk, smilende. Omgitt av den energien som fra første stund hadde tatt pusten fra meg. Også denne gangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan et menneske kan føle noe så intenst og ikke ta sin død av det.
Kanskje døde jeg litt hver gang den følelsen kom over meg i de neste seks årene. Kanskje gjorde han det også. Den var konstant veldig lenge. Slites hjerter ned på den måten? Kanskje er det grunnen, eller i det minste en av grunnene, til at vi begge har blitt litt forspist på livet. Han er verre stilt enn meg. Jeg hører det på ham. Han vil ikke ha mer av livet - og det holder han ikke ut.
“The pleasures of love are pains that become desirable, where sweetness and torment blend, and so love is voluntary insanity, infernal paradise, and celestial hell - in short, harmony of opposite yearnings, sorrowful laughter, and soft diamond.” The Island of the Day Before, Umberto Eco
De av mine tidligere reisekamerater jeg fremdeles har kontakt med, har snev av denne livstrettheten over seg. Men noen har taklet overgangen bra. Noen er på vei, andre er i mål.
En dag underveis. Halvveis hjemmefra og halvveis fremme. Jeg hadde ankommet kvelden før, haikende fra Madrid via Granada. Åstedet var en bar med bambusinventar og med tropiske drinker som spesiale. Til tross for det, eller på grunn av (søte drinker har aldri vært min greie), bestilte jeg en Heineken og tente en Fortuna mens jeg ventet på ei jeg bare hadde truffet ved et par anledninger, men som jeg likevel betraktet som sjelevenn. Noen mennesker er slik. Du møter dem, det skjer en eller annen mirakuløs kjemisk reaksjon - og vips, har du truffet en venn for livet. Det er fremdeles slik jeg tenker på henne. Som sjelevenn. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år.
Hun var sen. Det gjorde ingen ting. Jeg ble stående å kjenne hvordan jeg var i ferd med å tine. Dypfrosten fra tiden i Norge var i ferd med å slippe taket. I tre samfulle måneder hadde jeg forsøkt å samle livet mitt. Bli voksen og ansvarsfull og bygge en framtid. Jeg fikk det ikke til. Tiden var liksom ikke inne. Så i steden for å denge meg selv for min egen tilkortkommenhet i hver av døgnets timer, valgte jeg å snu nesen en annen vei.
Plutselig gikk strømmen i hele bydelen. Det ble helt mørkt, men det tok bare et par minutter før folk begynte å tenne stearinlys, knakke rytmisk i bordplatene med glass og askebegre. En mann begynte på noen strofer av en gammel folkesang, en kvinne stemte i. I løpet av et halvt minutt var hele området fylt av suggererende, latinske rytmer og mykt, magisk lys. Man kunne høre all latteren og sangen og klapringen som normalt forsvant i tonene fra diskomusikken. Og jeg smeltet helt. Beveget meg til rytmene og lo en befriende latter.
Hun rundet hjørnet mot baren i samme øyeblikk som strømmen kom tilbake. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen. Klarte ikke stoppe. Hva i all verden har skjedd, lo hun. Jeg klarte ikke svare, bare hikstet av latter mens jeg brukte askebegerne som kastanjetter.
Noen ganger er livet sånn. Magiske øyeblikk kledd i rød kjole.
Jeg drømmer meg vekk. Fordi det å være her og nå er mitt vakreste minnes parametrale motsetning:
Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst. Men om nettene sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket
Jeg sitter på Kokkari Bar med en frappe og spiller backgammon med gamle Giorgos, mens det blåblå Middelhavet skvulper mot bryggekanten. Det er en fin dag. Strålende sol og forfriskende bris. Vespaer putrer forbi. De små regnbuefargede fiskebåtene dupper i vannet. Giorgos har allerede vunnet to ganger og røykt sju sigariller. Worrybeansene ruller lett i den sterke neven. Jeg kikker fascinert på ham. Hver fure i det værbitte ansiktet forteller en historie. De grønne øynene gnistrer i det han er i mål med den siste hvite brikken. Jeg har tapt for tredje gang. Men det gjør ingen verdens ting. Det er som det skal være. Akkurat sånn. Her. Nå. Alt dufter av salt hav, urter og sitron. Fra Alexis Bar rundt hjørnet lyder bouzouki-musikk. Giorgos synger med. Han slår blikket i meg og gliser bredt og delvist tannløst. "Kokla - you have to get married before I die". Jeg smiler, men jeg har ikke lyst å tenke på at Giorgos skal dø. Han må være her for at alt skal være vakkert og ekte, for at alt skal være liv, for at sjelen min skal vokse. Dessuten har jeg ikke det minste lyst å gifte meg. Toula kommer ut fra kjøkkenet og slenger resolutt en tallerken med toast, syltetøy og frukt foran meg. Hun mumler noe om at dagens unge kvinner er altfor tynne, og sjokker tilbake til kjøkkenet, mens hun kjefter på mannen sin Manolis som står og svetter over grytene. Her er det Toula som er sjefen, og jeg våger ikke annet enn å spise opp frokosten min. Hver smitt og smule. Jeg er fremmed her, men jeg har aldri følt meg så elsket. Så hjemme. Så hel. Av alle fine minner jeg har, er dette det aller vakreste.
